Ruth Sjebanes artikler og foredrag

DIALEKTRADBREKKING ‐ EN NY SKJØNNLITTERÆR SJANGER?

August 2020

Det er vanskelig å være enige om språk. Det er alle enige om. Når det gjelder skriftspråk har vi jo flere slike her i landet, noe som i seg selv viser at man ikke er blitt enige om ett felles skriftspråk. Og når det for eksempel gjelder bokmålet, så skrives det jo både konservativt og radikalt bokmål, og dersom vi studerer ordlistene, både i bokmål, nynorsk og riksmål, så finer vi jo at det finnes valgfrie former en rekke steder. Likevel mener vel de fleste at det er viktig å skrive riktig.

Det blir ikke særlig lettere når det handler om det muntlige språket. Vi har en mengde dialekter som et stykke på vei kan gi oss en pekepinn om hvor i landet en språkbruker kommer fra. Men selv innenfor de enkelte dialekter kan sosiolingvistikken si noe om hvordan faktorer som klasse og kjønn, eller geografi innenfor et mindre område, kan virke inn på det språklige uttrykket. Her finnes det jo heller ikke noen offisielle normer å holde seg til. Og dermed er vi fort over i den språklige disiplin som vi kan kalle radbrekking: Vi vil gjerne at alle skal snakke som oss selv. Alt annet er fremmed og rart, og de som snakker annerledes kan lett bli beskyldt for å «begå radbrekking» av dialekten/språket.

Ekstra vanskelig blir det når noen forsøker å nedtegne dialektene i skrift. Man vil være bundet av grunntrekk i det vanlige og autoriserte skriftbildet, og så forsøker man å gjengi lyder slik de blir uttalt. I tillegg til at man tillater seg å bruke ord og uttrykk som har en kanskje svært begrenset utbredelse. Da er det særlig lett å få reaksjoner som at «Vi snakker ikke slik!» eller «Dette forstår jeg ikke!» Kontrasten til skriftspråket blir desto større, og dermed kommer beskyldningene om radbrekking.

Ivar Aasen ble beskyldt for radbrekking av det autoriserte bogsproget da han utga «Prøver på Landsmålet». I populærkulturen finnes det mange eksempler på at forfattere skriver på dialekt, gjerne som et litterært grep, både for å skape en lokal tilknytning, men kanskje dessuten for å provosere fram en bevisstgjøring om eget språk? Jeg nevner i fleng Alf Prøysen, Åge Aleksandersen og mange flere. Det var neppe slik at alle likte å lese slikt til å begynne med. Man skulle da skrive «dannet»? Sikkert mange som også hadde sterke synspunkter på hva som var «korrekt». Det sterkt nedlatende uttrykket «Dialektradbrekking» må dermed sees mer som en beskyldning fra folk som mener at de vet bedre, enn som en egen kulturnedbrytende sjanger. Den «kunstneriske frihet» skal visstnok fortsatt være relevant innenfor skjønnlitteraturen.

Ruth Sjebanes forelesing i fem deler på internet

18.oktober 2020

«BRYGGEPREATEN, ET LITTERÆRT KULTFENOMEN» del 1

Når jeg sitter her på mitt kontor på universitetet i ferd med å forberede en forelesningsrekke for mine studenter om «kultfenomener i litteraturen», faller det helt naturlig å tenke på «Bryggepraten». Jeg kom over disse tekstene ved en tilfeldighet i september 2017 da de først ble publisert som leserbrev i Sandefjords Blad. Da hadde «Hansen og Larsen» allerede noen tid vært aktive på Facebook med tekster og tegninger. Etter hvert kom det dessuten både en rekke bokutgivelser og nå sist, i november måned går det rykter om kunstutstilling. Vi snakker altså om en aktivitet i en rekke ulike medier og sjangere. Kan man av den grunn snakke om et «kultfenomen»?

Det er muligens nødvendig å presisere at dette dreier seg om «Kult» med trykk på L'en. «Kuuuult» med særdeles lang U, er noe helt annet, selv om mange av Bryggepratens lesere nok har uttrykt at Hansen og Larsens dialoger også er kuuuule.

«BRYGGEPREATEN, ET LITTERÆRT KULTFENOMEN» del 2

En «kult» eller «kultus» forstås gjerne som en form for praktisk utøvelse av en religion, men kan også bety stor eller nesegrus beundring for en person, noe man innen kirkelige kretser endog ville finne på å kalle avgudsdyrkelse. I likhet med begrepet «kultur» kommer ordet fra det latinske colere som betyr å dyrke. Imidlertid har man i moderne språkbruk også latt begrepet «kultfenomen» betegne noe eller noen som gjennom en kulturell aktivitet, preget av en viss «særhet», har vakt oppmerksomheten til en smalere gruppe spesielt interesserte, og der et typisk trekk gjerne kan være en viss opposisjon til eller motstand fra det mer elitepregede kulturelle establishment. Vi snakker altså ikke om dyrkelse/tilbedelse i tradisjonell religiøs forstand, men en form for felles forståelse av virkeligheten som skaper et eget samhold mellom tilhengerne av det aktuelle fenomen.

Når vi så ser Bryggepraten i lys av dette: Hvordan skulle man så forklare at disse tekstene skulle være preget av en type «særhet»?

«BRYGGEPREATEN, ET LITTERÆRT KULTFENOMEN» del 3

Noen vil nok mene at selve settingen er sær nok: At to aldrende herrer sitter på en bryggebenk og fører en samtale som man kan si karakteriseres av mimring, språklige misforståelser og svevende tankesprang. Mange vil nok mene at dette virker særdeles uinteressant for den allmenne leser. Når vi dessuten ser hvordan tekstene rent språklig ikke lar seg definere, men formelig stritter imot ethvert forsøk på å la seg kategorisere, og der, som jeg tidligere har skrevet i mitt essay om Bryggepratens språk, det eneste konsekvente trekk ved dette språket er dets inkonsekvens. Dette førte tidlig i høst til en storm av protester på sosiale medier, der en rekke kommentatorer med kvesset rødblyant og stor indignasjon hevdet at Hansen og Larsens utgave av sandefjordsdialekten ikke har det spor med virkeligheten å gjøre. Nå er det svært tvilsomt om herrene bak Bryggepraten i det hele tatt har påstått å ha gitt eller forsøkt å gi noen entydig og allmenngyldig definisjon av denne dialekten. Det er likevel særdeles interessant å se, når vi studerer nettopp Bryggepraten som kultfenomen, hvordan Hansen og Larsens tekster, midt i stormen av anklager, også blir tatt i forsvar av lesere som både har glede av det språklige, men som ikke minst evner å se andre dybder og kvaliteter i tekstene.

«BRYGGEPREATEN, ET LITTERÆRT KULTFENOMEN» del 4

Når det gjelder Bryggepratens «særhet» må vi tilbake til det andre kriteriet som ble nevnt ovenfor, nemlig dette at et kultfenomen ofte lever og boltrer seg på siden av eller utenfor de etablerte og politisk korrekte kulturelle sammenhenger. Har Bryggepraten rett og slett et preg av opposisjonell undergrunnsvirksomhet? Det har faktisk, tidlig i Bryggepratens historie, kommet snøftende reaksjoner fra politikere høyt opp i byens bærende parti om at «dere kan jo skrive akkurat hva dere vil!» Det var i den aktuelle situasjonen ingen tvil om at dette måtte oppfattes som en anklage om politisk o.a. uansvarlighet. Men på dette punktet har Bryggepratens tilhengere, om vi kan kalle dem det, gitt uttrykk for at det er nettopp dette som gjør tekstene så interessante: Bryggepraten kan «tale Roma midt imot», for å trekke en parallell til Bjørnsons kjente strofe, og Bryggepraten slår til alle kanter, samtidig som den rutinerte Bryggepratleser nok vil se klare tendenser og grunnholdninger i tekstene.

At det å stå for slike antiautoritære trekk også kan føre til motstand ble for øvrig demonstrert med stor tydelighet da Bryggepraten i høst ble lyst i bann av Sandefjords Blads redaktør. Var han bare «gått lei», eller hadde han fått klager fra innflytelsesrike menn i byens skjulte maktlabyrinter? Det vil vi vel aldri få vite. Faktum er at han nektet å trykke flere av Bryggepratens leserbrev, bl.a. med påstander om at tekstene ikke «passet inn i formatet på debattsidene» og at de var «for dagsaktuelle». Det faller naturlig å tenke på «De Hvite Hanskene» som får bred omtale i Bryggepratens andre bok, «Denne fuglen har fløyet», og som i lengre tid i det skjulte har hatt minst én finger med i styret av byen.

«BRYGGEPREATEN, ET LITTERÆRT KULTFENOMEN» del 5

Vi drøftet i går nettopp lokalavisens refusering av Bryggepraten, og vil her hevde at dette faktisk kan sies å ha styrket tekstene som et lokalt litterært kultfenomen. Hansen og Larsen kan fortelle om utallige kommentarer fra lesere som savner dem i lokalavisens spalter, og tilsvarende mange nye medlemmer i Bryggepratens Facebookgruppe. Denne gruppen lever jo videre i beste velgående, og det er spennende å se, nå som Hansen og Larsen er i gang med sitt nye prosjekt, «Kunstkalender 2021» og en utstilling der de radbrekker verdenskunsten, om dette også vil ytterligere bidra til å øke deres kultstatus i byen vår. Ikke minst vil Kunstalenderen kunne bidra til kultifisering av hele Bryggepratkonseptet: Vi ser nemlig nå at det nærmest oppstår et (hemmelig) bror- og søsterskap bestående av personer som har denne, altså Kunstkalenderen, på veggen i sine hjem, og som således hver dag gjennom 2021 vil få en påminnelse om ikke bare Hansen og Larsens eksistens, men naturligvis også alt hva de står for, litterært, politisk, kulturelt osv. Disse personene vet kanskje ikke om hverandre, men de vil vite at det der ute er mange som dem selv, som deler disse opplevelsene og tankene i et ubrytelig fellesskap. De vil rette ryggen, se fremover, og si med Jan Erik Vold: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke!»

ODE TIL NAVLEBESKUELSEN (?)

En anmeldelse 8. november 2020

På en splitter ny kulturarena i Sandefjord kan man nå se en helt annerledes kunstutstilling: I «Et eget rom» hos EPOS forlag i kjelleren i Kirkegaten 8 vil veggene i hele november måned være prydet av «Bryggepraten radbrekker verdenskunsten», en samling arbeider i acryl, olje og digitaliserte tegninger utført av de to bryggepraterne Hansen og Larsen.

Det første som slår en, når en dukker ned i undergrunnen, er hvor profesjonelt og stilrent disse bildene er montert. Man skulle tro, siden kunstnerne tilsynelatende er et par eldre, noe distré og til dels surrete herrer, at det lett kunne blitt et salig rot på veggene, men her har kunstnerne tydeligvis fått meget god hjelp av en erfaren og dyktig kvinne.

Bildene er, som antydet ovenfor, inspirert av de store mestere, men Hansen og Larsen har på sitt særegne vis imitert og videreutviklet motivene. Man kan si at dette gjennomgående består i at kunstnerne har malt seg selv og hverandre inn i de kjente motivene, og det er vel nettopp dette som utgjør «radbrekkingen». Dette betegner jo faktisk er en gammel torturmetode, og her er det muligens, vil noen hevde, publikum som blir torturert ved å se de kjente motivene forvrengt, men likevel godt gjenkjennelige.

Hansen og Larsen har tidligere både blitt utskjelt og møtt med oppgitt hoderysting av lokale forståsegpåere for sin uortodokse bruk av språket, men fortsetter kompromissløst å kaste seg ut på nye dybder, og denne gangen er det altså kunsten det går ut over.

Bildene kan naturligvis i første omgang virke nokså navlebeskuende og selvopptatte, selv om de to herrenes egne navler (heldigvis) ikke blir direkte eksponert i bildene. Denne nærmest tvangsmessige selveksponering fører bl.a. til at Krøyers kjente kvinner på Skagen Sønderstrand plutselig møter de to avmønstrede sailors fra Bryggekanten i Sandefjord. Eller at de to gjemmer seg i - og titter fram fra - gardinene og speilet i Harriet Backers interiør. Det er nesten som de to har forsøkt å ta i bruk en ungdommelig «selfiekultur» med seg selv i sentrum, noe i retning av at «kunstneren er kunstverket». Samtidig vil man også, om man ser nærmere etter, og tolker bildene med en viss velvilje, ane at kunstnerne har flere kritiske kommentarer til livet i byen og i verden.

Det er med andre ord en innholdsrik og tankevekkende utstilling, som bobler over av spontan skaperkraft. Tolv av bildene er også produsert som en egen «Kunstkalender 2021», slik at publikum kan videreføre utstillingen på veggen hjemme gjennom hele neste år.